Julemat

Et år gjorde jeg en gedigen tabbe. Jeg spiste pinnekjøtt før julaften. Det var ikke spesielt lurt for en person som er svært glad i faste juletradisjoner (les: 3 nøtter til Askepott, julestrømpe og lukten/smaken av pinnekjøtt på julaften - som den første gangen i året). Da julaften kom det herrens år 1998, så var det ikke like stor stas som før å spise pinnekjøtt. Det var da jeg skjønte at jeg aldri burde ha bestilt nettopp det på førjulsmiddagen ute i Bjørnefjorden ved Os.
Brent barn skyr ilden, heter det så fint, så etter det året kan jeg ikke huske at jeg har gjentatt fadesen. I går fikk jeg valget mellom pinnekjøtt og ribbe til lunsj. På tross av at pinnekjøttet og tilbehøret fikk tennene til å hoppe høyde i vann, valgte jeg ribbe. Den var sprø og fin, og jeg spiste vel og merke litt for mye av det gode. Ekstra godt smaker også tanken på at pinnekjøttet på julaften kommer til å være så smakfullt og delikat som forventet (jeg stoler på min mor).